RAPPDUO, FILOSOF OG YATZY

Fra venstre, Julian, bak i rødt, Kenneth og blått hodeplagg, Hakan, sammen med elever fra Risum på det fjerde og siste foredraget .

Einar Øverenget og Kristin Breda på høgskolen under det åpne seminaret. Kristin er fra Samarbdsgruppa for Verdensdagen i Halden og er leder for Familievernkontoret i Fredrikstad og Halden.

Åpenhet rundt yatzybordet på Frivilligsentralen.

Verdensdagen for psykisk helse ble behørig markert i Halden i år, med mange ulike arrangement i tiden fra 8 til 14. oktober.
Det siste arrangementet samlet ungdom og eldre til samvær, samtaler og yatzyspill.

SNAKK MED NOEN
oppfordret de mange rundt yatzybordene sist onsdag, der frivilligsentralene i Aremark og Halden hadde invitert ungdom, voksne og eldre til en aldri så liten tevling, der det handlet om å få høyest poengsum i terningspillet yatzy. Men konkurransen var planlagt med god tid til samtaler, servering og hygge rundt bordene, noe det også ble.
Mange samtaler rundt årets tema; "livets overgangsfaser" ble det ivrig snakket om, mens terningene trillet, som i livet, litt opp og ned. Her ble det både full klaff, yatzy, stryk og dårlige par.........
Det var cirka 20 som deltok og de som var til stede var ungdom fra Rødsberg ungdomsskole, en elev var fra barneskole. For øvrig  var det voksne fra "ung til gammel"
Eldste deltaker var 83.

FILOSOF
13. oktober var det et åpent seminar med Einar Øverenget.
Øverenget er filosof, forfatter og kanskje for noen, kjent som nitimenns "husfilosof". Han har skrevet boken Lykkens filosofi, der han inspirer oss til å ta ansvar for sin egen lykke og viser oss hvordan vi selv kan bidra.
Er vi brikker eller aktører, spør Øverenget og fortsetter med å filosofere om hvordan vi skal ta vare på den psykiske helsen midt opp i flytting, samlivsbrudd eller i en hektisk hverdag.....
Det var over 40 tilhørere og tilbakemeldingene var positive;  - god forelser, - deilig for sjel og sinn med påfyll, også for ettertanke.
- En god og nyttig opplevelse.

MUSESTILLE
var det når de over 400 10.klassingene i Halden og Aremark hørte på rappduoen Tonna Brix fortelle om sine livshistorier og rappe.
Kenneth startet med sin historie etter at 10.klassingene først hadde fått sett en video.
- Jeg hadde det vanskelig på ungdomsskolen, fortalte Kenneth. Ble ikke akkurat mobbet, men ble kalt stummen. Var mye engstelig, turte ikke snakke i klassen, det var ekstra ille med høytlesning. på videregående lærte jeg psykologi - om at det som skjer i barndommen kan få følger.
Og barndommen til Kenneth var preget av at faren var alkoholiker og var snill som edru, men "slem jævel" i fylla. Han kunne true Kenneth farmor med saks for å få hennes talbletter for å ruse seg blant annet. Solgte morens smykkeskrin og kjørte i fylla, ofte med Kenneth i bilen.
Dette var Kenneth barndom og fram til han var seks år opplevde han mye vanskelig i hjemmet, også at faren truet med å drepe hvis moren forlot ham.
Først da de fikk besøk av familie fra vestlandet, som i seks år, ikke hadde visst hvordan den lille familien hadde det - kom VENDEPUNKTET, fortalte Kenneth. - Vi rømte.

Kenneth fortalte til ungdommene om at han står foran de i dag, for å fortelle om at hvis man holder en hemmelighet for seg sjøl over lang tid, kan man bli syk, utvikle depresjon og mer alvorlig, psykoser og selvmord.
Jeg ønsker å være en stemme til de usynlige barna, sa Kenneth til den oppmerksomme og stille gruppen med ungdommer.
Jeg hadde mye angst og var mer tilskuer til livet ,fortalte Kenneth til tilhørerne og  foralte også om at han som 19 åring tok kontakt med psykolog og fikk faglig hjelp, men dette har tatt lang tid; - det er ikke bare å sette gips på hodet, ta den av, og vips!, så er man lykkelig, spøkte Kenneth.
Til ungdommene fortalte han om den kognitive terapien og at han måtte jobbe hardt for å bryte tankemønstre.
Nå er jeg 30 og har det bra og har også blitt pappa til to små og er gift, fortalte han.
Elevene ville høre om hvordan familien hans hadde det i dag, og Kenneth svarte svært åpent på alle spørsmål, om at han i dag var stolt av faren sin, som til slutt hadde klart å slutte å ruse seg og at både moren og faren hadde nye familier og greide seg bra. Jeg er glad for at faren min tar seg av de nye barna sine, selv om han forsømte meg, sa Kenneth. - Men jeg har jo blitt en rapper. Det er jeg stolt av. -

Hakan, som også nå er 30 fikk kontakt med Kenneth og de følte begge en tillit til hverandre. Han vokste opp med en alenemor og tre brødre og på nittitallet bodde familien i nesten et helt år på krisesenter.
Han vokste opp med en stefar, en stefar som var "kul" i kun to måneder, før han tok fullstendig kontroll over hele familien.
Kenneth fortalte om hjernevaskingen, at han mistet identitetsfølelsen, motet og all energi.
Stefaren drakk hver dag etter jobb og straffet barna hele tiden og dette tikk ut over skolen, venneforhold, idretten.
Hakan fortalte at han i oppveksten hadde vondt i magen hver dag, fikk stadige trusler.
- Skulle ønske jeg hadde blåveis som barn. Den psykiske teroren og volden er helt usynlig, men den truer og bryter deg ned, sa Hakan og fortalte mange vonde historier fra tiden som stefaren drev "forberedelser til militærlivet" for guttene.
Det var for eksempel mye bruk av innestraff, for å drikke vann før middag, for eksempel osv....
Jeg råder alle som sliter til å be om hjelp, oppfordret Hakan.
Ikke nøl, kontakt Redd Barna eller andre hjelpeinstanser og gjerne helsesøster på skolen.
Det skjer ikke noe hvis du ikke tar det opp, sier det til noen.
Det er ALDRI barna eller ungdommenes skyld. Det er viktig å huske på, mente Hakan.

Snakket du ikke om vanskelighetene til familien din, spurte en av elevene. Nei, vi ble så innmari flinke til å juge, svarte Hakan. Moren min, og jeg og brødrene mine.
Jeg turte ikke en gang fortelle det til faren min, som er fra Tyrkia. Jeg visste at stefaren min hørte på i røret og da var jeg redd at han skulle "ta meg" hvis jeg sladra.
Han sa nemlig en gang til meg, at jeg var "satan" og at han skulle ta meg når jeg sov. Det var da jeg begynte å sove med en stor rusten skrutrekker under puta. Jeg sov med den i et helt år.
VENDEPUNKTET mitt, kom en kveld, da stefaren min "klikka" og moren min tok med meg og brødrene mine til krisesenteret. Der bodde vi på et literom med tre køyesenger. Jeg var 16 år og sov på samme rom som muttern, muttern lå over meg i køyesenga. Men jeg var trygg. Det var ikke noe playstation eller annet spill, men for første gang følte jeg trygghet og der, på krisesenteret var jeg endelig fri for magevondt og mye annet. Det var bra for oss! og redningen!

Hakan oppfordret ungdommene til å støtte hverandre. Tør å stole på hverandre, oppfordret han.
Dere trenger gode venner som stiller opp for hverandre.
Hjelpeapparatet har dessverre vanskelig for å se unge som har det vondt. Det er mange "der ute", som oss, som er flinke til å skjule, til å juge.
For eksempel, på foreldrekonferansen, der moren din og du skal snakke om skolen, og i mitt eksempel, fotalte Hakan, så fortalte læreren at Hakan, ja han er flink, men hjemmearbeidet er dårlig, han er ofte uforberedet og har ikke med oppgaver. Hvis bare lærern hadde spurt litt mer, kanskje turt å stille spørsmål om jeg hadde arbeidsro, om det kanskje var noe med hjemmeforholdene, hvordan jeg hadde det...... hadde hun spurt 3,4 ganger - så ville jeg knekt og fortalt hvordan det var.... Men moren min sa raskt at vel, det måtte vi rette på og så hadè - så var konferansen over............
Snakk med noen. Ta det opp. Våg å gå til en du stoler på, oppfordret Hakan.

Selv fikk han en god mestringsfølelse av musikken og å skrive tekster. Men han innrømmer at han har vanskelig for å slippe noen innpå seg. Å stole på folk, er vanskelig, sa en åpenhjertig Hakan.

Begge fortalte svært ærlig om seg selv og sine historier - det var mange som sto rundt som ikke ante hva som foregikk i hjemmene. Derfor bør dere som er ungdom, legge merke til om noen av vennene deres sjelden eller aldri inviterer dere inn hjemme. Det kan være noe som er så vanskelig at de ikke orker å snakke om det. Still gjerne et spørsmål for mye, hvis det kan være med og hjelpe noen. Vær en venn.
GODE TILBAKEMELDINGER
Ungdommene, 10.klassingene var lydhøre og så ut til å sette pris på åpenheten. De kommenterte videforedraget på følgende måter:
- følsomt, fengende og interessant, Veldig bra og viktig arbeid.
Sinnsykt bra! Jævla fett. Sterke historier og bra musikk. Utrolig bra.Imponert over dere. Stolt over at dere klarer å gå foran og fortelle hva som har skjedd dere. Interessant og lærerrikt. Morsomt med rapp på slutten. Det satte en støkk i meg.

Og en hadde denne kommentaren: Jeg likte ikke rapp, før i dag.
PSYKISK HELSE
Ungdomskoleelevene har psykisk helsearbeid i sin skoleplan og på den måten passet foredraget også inn i deres skolehverdag. Om det er like musestille , som under disse fire foredragene(som når du virkelig kan høre knappenålen falle) også i skoletimene lover det bra.

Mange ivrige spørsmålsstillere, men noe variasjon fra skole til skole. Det var også påfallende hvor ulike gruppene /skolene var når det gjaldt å "være med" under konserten.

Bra opplegg, syntes veldig mange.
Takk til Julian, Kenneth og Hakan, for to spennende og fine dager, med tre flotte fyrer som alle er usedvanlig hyggelige, modige, flinke og sterke.

<< Tilbake
Nettløsningen er levert av Monsternett.